close

KVINNEN MOT STRØMMEN

Laila at the Bridge er et sterkt og nærgående innblikk i dette massive narkotikaproblemet i Afghanistan, sett gjennom arbeidet til den selvdrivende aktivisten Laila Haidari. Les mer om filmen i vårt intervju med regissør Elizabeth Mirzaei.

Av 5. nov 2018

Den amerikanske regissøren Elizabeth Mirzaei bodde og jobbet en årrekke i Afghanistan. Her har hun laget flere dokumentarfilmer for Al Jazeera English, BBC og CNN sammen med sin afghanske ektemann Gulistan.

Det var gjennom en avisartikkel at Elizabeth og  Gullistan først ble obs på Laila Haidari, den karismatiske tittelpersonen fra deres første langfilm, Laila at the Bridge. Ettersom regissørene på daværende tidspunkt bodde og jobbet i Kabul bestemte de seg å stikke innom restauranten hennes, Taj Begum, hvor man serveres av tidligere heroinavhengige.

– Først ble vi overveldet av restauranten i seg selv, og at en kvinnelig entreprenør kunne drive på den måten hun gjør i Kabul. Etter hvert skjønte vi at historien om Laila var så mangefasettert at vi ønsket å fortelle historien hennes. Det ble starten på tre år med filming, forteller Elizabeth.

Les mer om filmen og kjøp billetter her.

For det er en svært interessant historie vi blir vitne til i Laila at the Bridge. Nærmest på egenhånd har Laila startet en avrusningsklinikk og den nevnte restauranten, som fungerer som en vei tilbake i arbeidslivet for eks-narkomane. Sammen med sin storebror (en godslig, bestefaraktig David Crosby-lookalike), som har førstehåndserfaring, etter ha blitt nykter etter 25 år med narkotikamisbruk, driver hun klinikken nesten uten økonomisk støtte og med uortodokse metoder. Isbad og terapi står i sentrum for behandlingen, og metadon og andre medikamenter er fraværende. På jevnlig basis oppsøker hun dessuten et narkoreir under en bro i Kabul med mat. Selv om hun tilsynelatende virker tøff og hard, er kjærligheten for de narkomane aldri langt unna. Glimt i øyet har hun også, og jevnlig kommer det frustrerte utbrudd mot makthaverne i landet.

Er måten Laila jobber på unik i afghansk sammenheng?

– Vi har ikke hørt om andre som gjør det hun gjør i Afghanistan. Det finnes selvsagt andre behandlingssentre, men disse er enten drevet av staten eller private organisasjoner. Både det at Lailas driver klinikken med basis i inntjeningen fra restauranten, og jobben hun gjør for å følge opp tidligere pasienter gjør henne unik. Og selvsagt behandlingsmetodene, som styresmaktene ikke anerkjenner.

I filmen kommer det frem flere rystende fakta om hvor store utfordringene er i Afghanistan. Landet står for cirka 90 prosent av all opiumproduksjon i verden, og til tross for at mye smugles ut av landet forblir også en hel del igjen innenlands. Den enorme tilgangen gjør at en brukerdose heroin har samme gatepris som to brød, og sies hele elleve prosent av befolkningen er narkomane. Kynisk mafia med mektige kontakter langt inn i styresmaktene har jerngrep om situasjonen.

Kan du si noe om hvordan de enorme narkotikamisbruket påvirker samfunnet i Afghanistan?

– Jeg tror til og med tallet for misbrukere har økt siden vi ble ferdige med filmen. Det er klart at når tre millioner av en befolkning på cirka 35 millioner er misbrukere påvirker det landet i stor grad. Millioner av mennesker lider og dør som følge av misbruk i stedet for å bidra positivt i samfunnet. Som søster til en mann som var heroinist i 25 år og dermed ødela forholdet til sin kone og barn, har Laila virkelig kjent konsekvensene på kroppen. At han klarte å bli nykter etter så mange år med misbruk hadde ikke bare en positiv effekt på ham selv, men også familien og lokalsamfunnet.

Elizabeth kaller prosessen med å lage filmen som en merkelig blanding av stressende, farlig, spennende, morsom, frustrerende og vakker. De samme ordene bruker hun gjerne til å beskrive Afghanistan. Forholdet til myndighetene i landet underveis i innspillingen var todelt.

– Vi fikk på et tidspunkt trusler, og da valgte vi å ta en pause fra innspillingen. Vi møtte både medlemmer fra myndighetene som var i mot prosjektet, men også andre som var positive og tok seg tid til å snakke med oss.

Hvordan vil du beskrive livet som dokumentarfilmskaper i Afghanistan generelt?

– Det beror veldig på hvilken type film du lager. Vi møtte en lang rekke utfordringer, inkludert trusler, men vi fikk også tilgang i en rekke situasjoner. Generelt har situasjonen i landet blitt ytterligere forverret for alle typer medier. I april mistet vi vår gode venn og tidligere kollega Shah Marai (journalist i nyhetsbyrået AFP) i et angrep rettet mot journalister.

Har filmen deres blitt vist i Afghanistan?

– Nei, filmen har ikke blitt vist i Afghanistan. Den tar for seg et veldig sensitivt tema, og for å overholde sikkerheten og privatlivet til personene i filmen kommer den ikke til å bli vist på TV i landet.