close

Poetisk klaustrofobi – en samtale med den tyrkiske regissøren Tolga Karaçelik

Den tyrkiske regissøren Tolga Karaçelik gjester Film fra sør-festivalen i Oslo denne uken. Karaçelik deltar i hovedkonkurransen med sin nye film Sommerfugler («Kelebekler»), og i dette intervjuet snakker vi med den unge filmskaperen om hans inspirasjonskilder, poetiske visualitet og sjangerlekenhet.

Av 10. nov 2018

Den tyrkiske filmkulturens identitet kan sies å være grovt definert av to vidt forskjellige uttrykk – det brede og det smale. Dette gjelder selvfølgelig for de fleste filmnasjoner, men der eksempelvis Iran er aller mest kjent for sin eksport av kunstnerisk ambisiøs festivalfilm ut til verden, har Tyrkia i mindre grad nådd ut med sine smaleste filmer. Og lokal mainstream-film forblir som regel i Tyrkia, uten å nå ut. (Can Evrenols grøsser Baskin [2015] er et av ytterst få eksempler på tyrkiske sjangerfilmer som har nådd et norsk publikum – les vår horrorblogger Fru Ekkel sine tanker om den her.)

Egentlig er det kun auteuren Nuri Bilge Ceylan (f. 1959) som har vært en konstant figur fra Tyrkia på den gjeveste internasjonale filmfestivalscenen de siste tyve årene, og da han vant Gullpalmen i Cannes i 2014 for mesterverket Vintersøvn ga det håp om at en ny bølge av tyrkisk kvalitetsfilm var på vei. Slik ble det ikke, men heldigvis finner vi noen lyspunkter når man ser nærmere på den yngre generasjonen tyrkiske filmskapere som er på vei opp.

Tolga Karaçelik (f. 1981) er en av disse, og med sin tredje spillefilm Sommerfugler vant han i år juryens Grand Prize for World Cinema under Sundance Film Festival. Hans to foregående filmer, debuten Toll Booth (2010) og Ivy (2015), bar begge bud om en regissør med et poetisk tilsnitt og høye kunstneriske ambisjoner. Samtidig leker Karaçelik hele tiden med sjangerelementer, og når disse tre filmene nå alle skal vises under Film fra sør, får publikum en fin mulighet til å stifte bekjentskap med en ny stemme fra Tyrkia.

Samtalen med Tolga Karaçelik nedenfor er gjort i forkant av Film fra sør-festivalen, og vil utvides når regissøren stiller til samtale med Montages før visningen av Sommerfugler lørdag 10. november kl. 18.00 på Filmens hus i Oslo.

*

Fra Tolga Karaçeliks «Ivy» (2015).

Karsten Meinich: Tolga, du er et nytt bekjentskap for det norske publikum, selv om du allerede har laget tre spillefilmer. Nå får de besøkende på Film fra sør-festivalen i Oslo mulighet til å se alle dine filmer, inkludert din ferskeste, Sommerfugler. Jeg vil begynne med å spørre deg om debutfilmen din, Toll Booth («Gişe memuru»), som handler om en tollbod-ansatt med klaustrofobi og andre psykologiske problemer. Hvordan kom du opp med denne ideen?

Tolga Karaçelik: Ideen for filmens konkrete setting kom nok fra min egen opplevelse, av alle boksene i livet mitt på den tiden. Jeg satt på et kvelende trangt kontor, bodde i en liten leilighet og satte meg i inn i en boks – bilen min – hver dag for å dra frem og tilbake mellom disse stedene. Og da jeg så mannen i tollboden jeg passerte hver dag, tenkte jeg på hvordan hans liv også var en evig repetisjon. Og det gjelder så mange av oss. Så da disse likhetene mellom tollboden og mitt eget liv ble tydelige for meg, begynte jeg å skrive Toll Booth – og jeg lagde nok den filmen for å frigjøre meg selv fra min egen bokstilværelse.

KM: Og dette med å skildre et isolert sted, og hvordan det påvirker menneskene som er låst til å være der, gjentok du i din andre film Ivy. Selv om lokasjonen er helt annerledes – denne gang et stort fraktskip – har de to første filmene dine mye til felles. Hva gjorde at du valgte å filmatisere historier fra disse avgrensede stedene?

TK: Jeg tror nok det stammer fra den samme inspirasjonskilden som jeg beskrev tidligere, den følelsen av å være «stuck». Klaustrofobi er utfordrende å håndtere når man rammes, og på film gir denne nevrosen oss et verktøy til å strippe ned rollefigurenes psykologiske tilstand. Vi får se noe nakent og ærlig ved hvem de er.

«Toll Booth»

KM: Og det er vel heller ingen tvil om at tollboden og skipet i hver sin film, skal fungere som en metafor? Jeg leser i alle fall begge disse stedene som bilder på både psykologiske tilstander og rollefigurenes avstand til samfunnet rundt dem.

TK: Ja, jeg er opptatt av at det skal kunne være rom for å tolke bildespråket også som et symbolsk uttrykk. Men metaforen som oppstår betyr forskjellige ting for meg i de to filmene. Toll Booth er inspirert av hvordan jeg følte meg i mitt eget liv, og føles som en personlig beretning, mens jeg med det avstengte skipet i Ivy ønsket å kommentere på maktstrukturer og gi et bilde på den politiske virkeligheten i Tyrkia, og mange andre steder i verden.

KM: Begge filmene tenderer til å leke med et sjangeruttrykk; komedien i Toll Booth og grøsseren i Ivy. Særlig sistnevnte virker også å være syltet i en del konkrete referanser, særlig i sin disiplinerte visuelle stil. Noe sier meg at du har sett din Kubrick?

TK: Naturligvis. Men når noen mener at jeg må ha vært spesielt inspirert av The Shining, er jeg ikke helt enig. Det er selvfølgelig en inspirerende film, men i større grad enn grøssersjangeren var det med Ivy faktisk mer i mine tanker å leke med science fiction-troper. Så når vi er inne på Kubrick, er jeg mer inspirert av en film som 2001: en romodyssé – om ikke i så konkret forstand, siden filmene er veldig forskjellige, så hentet jeg likevel mange ideer til visuelle stemninger ut fra å se den filmen om og om igjen.

«Ivy»

KM: Jeg må nesten spørre litt om tyrkisk filmkultur også, der vi de siste tyve årene har kunnet følge særlig Nuri Bilge Ceylans karriere – mens andre regissører fra hans generasjon, som Reha Erdem og Zeki Demirkubuz, aldri helt har slått gjennom internasjonalt. Som del av den nye generasjonen tyrkiske filmskapere, hva tenker du om status for filmkulturen i Tyrkia?

TK: Vel, det er et langt og et kort svar på det spørsmålet, jeg velger nå det korte. Tyrkisk film er så variert og mangesidig i sitt uttrykk at man nesten kan stille spørsmål ved om vi i det hele tatt har et spesifikt nasjonalt preg som kan samles i den ene betegnelsen, tyrkisk film. Og jeg liker det egentlig slik.

KM: Din tredje spillefilm, Sommerfugler, er den første som blir distribuert på norske kinoer (premiere 23. november), og filmen deltar i hovedkonkurransen under Film fra sør. De tre søsknene som står i sentrum for historien har en veldig autentisk tone seg i mellom, som gjør at rollefigurene virker å være inspirert av virkeligheten. Har du hentet disse typene fra din egen familie? Og kan du snakke litt om inspirasjonen bak fortellingen og de visuelle motivene?

TK: Ja. Jeg skrev denne filmen for å forsone meg med tapet av min onkel Mazhar. Han var en poet som introduserte meg for lyrikk og vekket min interesse for klassisk litteratur. Han ga meg bøker av Kafka og Dostojevskij selv om jeg bare var et barn, og han har betydd veldig mye for meg. Så etter hans bortgang ønsket jeg å vise fingeren til død og sorg ved å gjøre denne filmen varm og humoristisk, slik at tragedien bare er en sidehistorie. Sommerfugler er dedikert til Mazhar, og en annen nær venn jeg mistet, og jeg gleder meg til å vise filmen i Norge og møte publikum på Film fra sør-festivalen.

*

De tre filmene av Tolga Karaçelik som vises i Director’s Special Portrait-seksjonen på årets Film fra sør-festival i Oslo (8.-18. november) finner dere billetter til her.

montages

 

Intervjuet er presentert i samarbeid med   filmnettstedet Montages.no