close

«Filmskapere er både sjarlataner, tyver og magikere» – en samtale med Mani Haghighi

Film fra sør 2018: Den iranske regissøren Mani Haghighi er en av hovedgjestene ved Film fra sør-festivalen i Oslo som starter opp torsdag 8.november. Haghighi deltar i hovedkonkurransen med sin nye film Pig, og i dette intervjuet snakker vi med regissøren om hans forkjærlighet for sjangerfilm, bruken av humor og hans tanker om gullalderen i iransk filmhistorie.

Av 5. nov 2018

Her i Norge har vi de siste par tiårene blitt godt vant med å se iransk film på kino. Mesterregissør Abbas Kiarostami banet vei internasjonalt med sine gjennombruddsfilmer før årtusenskiftet, blant dem Close-up (1990) og Smaken av kirsebær (1997), for å nevne bare to – som nå er å regne som moderne klassikere. En filmskaper som Asghar Farhadi har på mange måter plukket opp stafettpinnen, og fått et enda bredere nedslag med sine engasjerende, prisvinnende dramaer, der About Elly (2009) og Nader og Simin – et brudd (2011) står igjen som de fremste titlene.

Føyer vi til andre festivalyndlinger som Jafar Panahi, Shirin Neshat og Mahmoud Rasoulof [som ble nektet utreise fra Iran for å besøke Film fra sør i 2017 – les vårt intervju], utvides bildet enda noen hakk. Og med tanke på denne interessen for iransk film i Norge, vil det bli knyttet stor spenning til presentasjonen av Mani Haghighi under årets Film fra sør – ettersom vi da vil få stifte et «nytt bekjentskap» fra Iran.

På tross av å ha vært aktiv helt siden spillefilmdebuten med Abadan i 2003, har ingen av Mani Haghighis filmer ennå hatt regulær kinodistribusjon i Norge. Nå vises alle Haghighis tre siste spillefilmer – Modest Reception (2012), A Dragon Arrives! (2016) og Pig (2018) – på årets Film fra sør, etter først å ha hatt verdenspremierer på filmfestivalen i Berlin, der Haghighi har blitt en gjenganger.

Samtalen med Mani Haghighi nedenfor er gjort i forkant av Film fra sør-festivalen, og vil utvides når regissøren stiller til samtale med Montages før visningen av Pig mandag 12. november kl. 18.00 på Filmens hus i Oslo.

 

Karsten Meinich: Siden din regidebut i 2003 med Abadan har flesteparten av dine filmer blitt vist på prominente festivaler rundt omkring i verden, men her i Norge kjenner vi fortsatt iransk filmkultur best gjennom arbeidene til profilerte regissører som Abbas Kiarostami, Jafar Panahi, Asghar Farhadi, Mohsen Makhmalbaf og Mohammad Rasoulof. Navnet Mani Haghighi har inntil nå for de fleste vært ukjent, men heldigvis vil publikum på Film fra sør-festivalen i forbindelse med ditt besøk til Oslo få møte deg og se hele tre av dine filmer i en egen visningsseksjon. Hvordan ser du selv på din plass i nyere iransk film?

Mani Haghighi: Jeg er nok den siste personen som bør svare på spørsmål om min plass i min egen filmkultur, det får nesten bli opp til kunst- og filmhistorikere å vurdere. Jeg lager filmene jeg lager som en reaksjon på min egen personlige verden – som for det meste er å regne som en indre verden, en diffus verden, en verden som i hovedsak er sveiset sammen av ubevisste ideer og visjoner. Disse elementene i min private verden er mye viktigere for meg enn den faktiske, fysiske og geografiske kontekst for livet mitt.

KM: Selv om vi ennå ikke har en definert kanon for iransk film på 2010-tallet, er et par kapitler i nyere iransk filmhistorie allerede skrevet – forankret i en rekke sentrale verk laget så tidlig som på 1980- og 90-tallet, fulgt opp med en ny blomstring tidlig på 2000-tallet. Innen iransk film, og kanskje blant regissørene jeg har nevnt, som alle laget har viktige filmer enten før din tid eller samtidig med deg, hvem har vært en viktig inspirasjon, eller ligget nærmest ditt kunstneriske hjerte?

MH: Av regissørene du nevner er det Abbas Kiarostami som ligger mitt hjerte nærmest, ikke minst fordi han var en mentor for meg i mange år, og enkelte av filmene hans er blant mine absolutte favoritter. Jeg har også jobbet med Asghar Farhadi, både som skrivepartner og skuespiller. Det er mange av filmene til Jafar Panahi jeg elsker, men også noen jeg misliker sterkt. Arbeidene til Makhmalbaf og Rasoulof er meningsløse for meg.

Om jeg også skal trekke inn en iransk filmskaper du ikke nevner (om vi skal holde oss til iranske inspirasjonskilder, som egentlig er en unødvendig begrensning), vil jeg fremheve Dariush Mehrjui, en regissør som lykkes i å navigere mellom ironi og melodrama på en måte som jeg setter stor pris på.

 

KM: Du adresserer iransk filmkultur på en direkte og ironisk måte din ferskeste film, Pig, som skal vises i Oslo under Film fra sør. Ved å bruke seriemorderkonvensjoner i plottet – der en rekke berømte iranske filmpersonligheter (inkludert deg selv) blir ofre for en morder med sans for halshugging – kommenterer du på kunsten og kunstnerens status og rolle i det iranske samfunnet. Hvordan kom du opp med denne ideen?

MH: Ideer kommer fra de underligste steder. For meg er de som mysterier. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvor de kommer fra, og jeg vet heller ikke hvorfor noen av dem blir så attraktive for meg, og andre ikke. Men, om jeg skal svare deg konkret i dette tilfellet, dukket en av ideene til Pig opp da jeg en tilfeldig dag ble oppringt av en journalist som ville snakke om de «svartelistede» filmskaperne i Iran. Hun ønsket å vite om jeg anså dem som enten sjarlataner eller martyrer. Jeg tok meg i å tenke videre på dette spørsmålet lenge etter at intervjuet var over, så noe hadde våknet i meg.

KM: Ja, for hovedpersonen i Pig er jo selv en filmregissør som opplever sensur – han får ikke lenger sertifikat fra myndighetene til å lage film. Så selv om filmen din er en komedie, er premisset egentlig veldig alvorlig. Hvordan balanserer du dette? De groteske likene, hodeløse og blodige, skildres eksempelvis med komisk tilsnitt – et uvanlig grep!

MH: Vel, jeg tror alle filmregissører – til en viss grad – er både sjarlataner, tyver og magikere på en og samme tid. Vi er narsissister som elsker å tenke på oss selv som martyrer. Så da jeg grunnet på dette, etter at journalisten hadde ringt meg, begynte tankene å sette en kreativ prosess i bevegelse. Ganske raskt fikk jeg ideen om å diskutere dette gjennom en komedie der en seriemorder herjer med kunstnere. Manuset ble skrevet rimelig umiddelbart etterpå, og slik endte jeg opp med å lage Pig.

 

KM: Og dette bringer oss jo direkte til din lek med sjangerfilm, noe vi ikke bare ser i Pig, men også finner i Modest Reception og A Dragon Arrives – de to andre verkene dine som vises på Film fra sør. Klisjeen om den typen iransk film vi får se på kino i Norge, er at det nesten alltid er seriøse dramaer om seriøse temaer. Men kikker man litt grundigere på iransk film, finner vi en rekke sjangerøvelser med lekne formgrep. [Montages skrev bl.a. om Babak Anvaris grøsser Under the Shadow da den ble vist på Film fra sør i 2016] Inkluderer man dine filmer, ser man kanskje konturene av en ny bølge sjangerfilm fra Iran?

MH: Igjen må du kanskje først og fremst spørre filmhistorikere om dette – jeg vil ikke uttale meg om mulige «bølger» eller «trender» innen iransk film. Det jeg kan si noe om, er at det har oppstått en trøtthet og utålmodighet rundt to typer film vi er kjent for fra Iran: den minimalistiske, haiku-lignende filmen assosiert med Kiarostami, og den sosial-realistiske filmen, fylt av mørke og smerte, eksemplifisert av de fleste filmene til Panahi og Farhadi. Det er laget flere mesterverk i begge disse “gruppene”, men også noen virkelig grusomme filmer.

For meg personlig er det umulig å ikke ta i bruk ironi og lekenhet når jeg lager film, og dermed har jeg blitt tiltrukket av andre typer formgrep og sjangre enn de som publikum i Europa og Nord-Amerika kanskje vanligvis forbinder med iransk film. Men hva vet jeg? Kanskje vil også jeg endre retning i fremtiden, tiden vil vise.

*

De tre filmene av Mani Haghighi som vises i Director’s Special Portrait-seksjonen på årets Film fra sør-festival i Oslo (8.-18. november) finner dere billetter til her.

montages

 

Intervjuet er presentert i samarbeid med   filmnettstedet Montages.no