Freedom

Frihet til å velge det langsomme
Ikke det at jeg skal røpe interne jurydiskusjoner. Langt ifra. Bare et aldri så lite innblikk fra kritiske punkter underveis i en jurys mangfoldige arbeide.
Som den gang, i 2001, da Film fra Sør tikket mot slutten og partene i den internasjonale filmkritikerjuryen (FIPRESCI) fortsatt stod langt fra hverandre. Svært langt fra hverandre.
Riktignok kunne Cora fra Moskva og jeg ha blitt enige om en verdig vinner, det var mye godt å velge i, men vår filmvenn fra Berlin stod steilt i mot: Så langt var det ingen, ingen av de viste filmene han kunne tenke seg å gi noen pris. De få som kunne ha smøget seg gjennom hans millimetervide kvalitetsnåløye hadde fått FIPRESCI-priser fra før. Dermed var vi like langt. Konturene av en slitsom sluttrundedebatt kunne anes.
Men så, så kom La Libertad..!
Med en kompromissløs sikkerhet førte den unge, argentinske regidebutanten Lisandro Alonso oss rett inn i filmlykkeland. Med grenseløs ro og en ultranaturalistisk, suggererende tilnærmingsmåte skildret han en dag i livet til en tømmerhogger på landsbygden i Argentina. Og det var det.
Alonsos vidunderlige langsomhet krevde tålmodighet og åpenhet for annerledeshet i form og innhold. Den som holder ut blir belønnet med ren poesi og en filmopplevelse som sitter. For bestandig.
Etter La Libertad ble arbeidet for juryen likevel lett. For å si det sånn..

Astrid Kolbjørnsen, filmkritiker i Bergens Tidende og styreleder i Norsk filmkritikerlag