Year of the Nail

Bevegende stillbilder.
”You cannot split time into moments,” påstår en av den amerikanske studinen Mollys verre halvdeler i denne søtt krydrede meksikanske stillbildefortellingen om ubevegelig forelskelse. Men nettopp det å filetere tiden er hva som forsøkes i denne særegne filmen, som rykkvis – og gjennom ultralangsomme kjøringer – støter fortellingen frem, i en veksling mellom frosne svart/hvitt- og fargefotografier multiplisert på celluloid. Resultatet er dels lydbildefremvisning med replikker og reallyd, dels jump cuts med overvåkningsassosiasjoner, lik Eadweard Muybridges seriefotografier.
Den intime voiceoveren domineres av Molly, men også andre karakterer, som unge Diego, får dele sine tanker. Stillbildefilmen skildrer elegant menneskers indre liv, og potensiell magi forløses både i juvet mellom den uttalte dialogen og de uuttalte tankemonologene – og mellom bildene.

Med pseudososiologisk tilnærming forsøker Molly – som i filmen aldri får knipset bildene hun søker – å finne både det fremmede og seg selv. Men særlig i taktløst tospann med venninnen Katie blottlegges (anti)turismens klamhet, gjennom møtet med uvant mat (”I’m too much of a tourist for this food”) og pinlig private mariachikonserter.
Men gringaen Molly stjeler fjortisen Diegos hjerte, som tidligere kun har drevet driftige driblinger bak dusjforhenget, mens tankene har rent over kusinen Emilias fuglebryster. Diegos ubehjelpelige kurtisering av Molly på stranda utgjør filmens vakre og morsomme sentrum.
I en var synekdokisk skildring av forholdet USA/Mexico, der det lille står for det store, forblir minimalt lost in traducción. Diegos kreftsyke bestefar spør fotofilosofisk når han blir vist et digitalt kameras mumifisering av tid:
“Hvorfor ønsker man å se noe som akkurat har hendt?” jif