Postcards from Leningrad

Filmens handling utspiller seg i Venezuela på 60-tallet da kommunistiske geriljagrupper var aktive og kjempet mot den nasjonale hæren. Filmregissør Mariana Rondón ble født på den tiden, og hennes foreldre deltok i slike grupper i flere år.

Fortelleren er ei lita jente som ikke blir navngitt og hvis foreldre ble kjent med hverandre da de var aktive i geriljaen. Hun bor sammen med sin fetter og deres bestefar. Filmen er bevisst ikke realistisk, og handlinger og omstendigheter vises ut fra et barns opplevelser og inntrykk. Alt virker teatralsk og det er vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, og mellom realitet og dekorasjon. Beskrivelsene av krigernes dagligliv ser ut som om de er tatt fra en amerikansk dokumentar, så ingen elementer i filmen er likefremme. Filmen følger ikke vanlig kronologi. Mariana Rondón har sagt at hun ville vise sine minner fra den tiden, strukturert slik hun husker dem. Hun sier at selv om hun var klar over fare, pleide også hun å tolke situasjoner som at det var et slags skuespill og at de spilte forskjellige roller (på grunn av politiet måtte de ofte skifte navn). Altså forestilles flere scener på en uvanlig måte, noe som forklarer bruken av små tegninger som tegnes hyppig over filmbildet.

Selv om filmen handler om geriljakrigere er det ikke en ren politisk film. På grunn av dens blanding av drøm og virkelighet minner den litt om filmspråket i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre og, mer nylig, Pans labyrint. fm

Møt Mariana Rondón til regissørsamtale:

11. oktober kl. 21.00, Ringen 1