My Love, Don't Cross That River

Sjeldent har alderdom og kjærlighet mellom to mennesker blitt skildret så godt som i regissør Jin Mo-Youngs My Dear, Don't Cross That River. Det nærmeste man kommer en parallell i fiksjonsfilmens verden er kanskje Michael Hanekes Amour fra 2012.

I filmen følger vi følger et ektepar på landsbygda i Sør-Korea. Jo Byeong-man og Kang Kye-yeol på henholdsvis 98 og 89 år har vært gift i hele 76 år, går kledd i matchende klær, har snøballkrig og sover hånd i hånd. Vi får innsyn i deres daglige gjøremål i sakte tempo. Her er ingen glamour, men et ærlig portrett av to mennesker med enorm kjærlighet og respekt for hverandre. Denne kjærligheten blir virkelig stadfestet når Jo på 98 begynner å slite med helsa. Kona Kang gjør alt i sin makt for at livsledsageren gjennom alle disse årene skal ha det så bra som overhodet mulig. Det er likevel sårt og vanskelig å takle for dem begge at den en gang så staute mannen nå sliter å gjøre hverdagens gjøremål, og snart er i ferd med å svinne hen.

Selv om filmen tar for seg mange av de triste sidene ved at en livspartner nærmer seg slutten av livet, er det livsbejaende grunnsynet til ekteparet aldri langt unna. Nærbilder av den aldrende duoen er nydelig akkompagnert av vakre paneringer over det omkringliggende landskapet og dvelende bilder av for eksempel den høygravide hunden i nabolaget. Regissøren klarer på utmerket vis å få frem at selv om det er trist at filmens hovedkarakterer for lengst har gått inn i livets høst, finnes det nok av optimisme i det rurale samfunnet rundt dem. My Dear, Don't Cross That River stakk ikke ufortjent av med prisen for beste dokumentar under årets Los Angeles Film Festival.

My Dear, Don't Cross That River er Jin Mo-Youngs fullfilmdebut. Han har siden 1997 jobbet med ulike dokumentarfilmer for sørkoreansk TV. Med My Dear, Don't Cross That River har han laget den mest inntjenende uavhengige filmen i Sør-Koreas historie. Filmen vant prisen for beste dokumentarfilm ved Los Angeles Film Festival i år.