Necktie Youth

Necktie Youth er ikke det man kaller en «umiddelbar film». Den har et kullsort hjerte, og formulerer seg i kontrastrik svart/hvitt, like suggererende som den er vond.

Vi kastes inn i Johannesburgs ungdomsmiljø, hvor kidsa er langt fra «alright», heller stikk motsatt. Generasjon Post-Apartheid opplever at foreldrenes kamp ikke gjorde stort annet med raseskillet enn å feie det under teppet. Mange bor nå i møblerte hjem, med overfladiske kvalitetsprints av Mandela og Gandhi på veggene. De føler at det er vanskelig å leve opp til foreldrenes bragder, spesielt når depresjon og underliggende sosiale strukturer trykker på knappene, om det så vedrører rase- eller klassetilhørighet.

Et godt eksempel på denne «wasted youth»-demografien får den tvilsomme æren av å åpne filmen med sitt selvmord, i foreldrenes flotte hage, foran et webkamera satt på livestream. Deretter går det (utrolig nok) bare nedover, idet vi introduseres for jentas omgangskrets som kjører en såpass hedonistisk livsførsel at det kun er et tidsspørsmål før det smeller. Denne illevarslende følelsen ulmer under hele historieforløpet. Tenk Elephant av Gus Van Sant og dens «stille før stormen»-taktikk, samt fengende nihilisme á la Harmony Korine. I Necktie Youth festes det som om hver dag skulle være den siste – og for noen av ungdommene blir det slik. Legg dessuten merke til det fantastiske soundtracket – en herlig kaotisk og schizofren miks av lokal punk, hip hop og elektronika.

Sibs Shongwe-La Mer (f. 1991) fra Johannesburg i Sør-Afrika spillefilmdebuterte med Necktie Youth (2014) med regi, manus, klipp og en av hovedrollene. Han har jobbet med reklame, fotografi, musikkvideo og som musiker. Necktie Youth hadde premiere på Tribeca og fikk god mottagelse på bl.a. Berlinalen og Sydney Film Festival