Antiporno

Hjemme i sin ekstravagante leilighet venter den unge, glamorøse artisten og moteikonet Kyôko på å bli intervjuet av et fasjonabelt moteblad. Hun føler seg nedstemt og sur, og bestemmer seg for å ta ut kjedsomheten og frustrasjonen på sin underdanige eldre assistent. Men alt er ikke som det ser ut til å være i den glorete leiligheten, og snart snus roller og situasjoner på hodet. Det som så utfolder seg, kan beskrives som en forstyrret «meta-sexploitation»-film, med flere plot-omdreininger enn rene sex-scener.

Antiporno er Sion Sonos bidrag til en ny relansering av filmserien «Roman Porno» fra det berømte filmstudioet Nikkatsu. Den fungerer også som en kommentar til og dekonstruksjon av en kjent japansk filmsjanger: Fra midten av 60-tallet frem til hjemmevideoens gjennombrudd i Japan var lavbudsjetts erotiske filmer – såkalt pink films – et stort og lukrativt marked. Filmene var et springbrett for unge regissører, som fikk ganske frie tøyler så lenge filmen inneholdt en viss mengde sex-scener.

Som tittelen antyder er Antiporno ingen pornofilm, selv om vi på rundt 75 minutter får solide doser sex, nakenhet og underkastelse – ispedd litt oppkast og blod (!). Snarere leker kultregissøren Sono med sjangerens konvensjoner, og serverer en barokk, gøyal og bisarr fest av en film som tar Japans patriarkalske seksualmoral på kornet. Chloé Faulkner

Sion Sono (f. 1961) fra Toyokawa er utdannet ved universitetet i Hosei. Han omtales av bransjebladet The Hollywood Reporter som «Japans mest subversive filmskaper i dag» og «sin generasjons mest egenartede kunster». Han er særlig kjent for det voldelige skrekkdramaet Suicide Club (2001) og komedien Love Exposure (2008), som vant kritikerprisen under filmfestivalen i Berlin.