I’m a Cyborg, But That’s OK

En absurd komedie om sorg og spiseforstyrrelser, med lystig musikk og duse pastellfarger? Jo, denne filmen skiller seg virkelig ut i Park Chan-wooks filmografi. I’m a Cyborg, But That’s OK kan virke vimsete i starten, med sitt store persongalleri og halsbrekkende tempo, men ikke la deg lure. Trådene samles til slutt, på en så forbløffende og original måte at du vil gråte gledestårer.

Vi følger ungjenta Young-goon, som er innlagt på mentalsykehus etter det som virker som et selvmordsforsøk. Selv hevder hun å være en kyborg: en blanding mellom maskin og menneske, som kan lade seg opp med batterier og kabler og ikke trenger å spise. Hun skyr terapigrupper med de andre pasientene, siden følelser er dødssynd for en kyborg. I stedet ber hun medpasienten Il-Sun, som er kleptoman, om å stjele hennes empati, så hun kan drepe sine hvitkledde voktere og flykte. Men Il-Sun insisterer på at det finnes en annen vei ut av krisa for Young-goon.

Spillestilen, musikken, kameravinklene og den ekstremt finurlige produksjonsdesignen peker alle i samme retning: I’m a Cyborg… er ingen realistisk film. I små porsjoner er den også ganske voldelig, men den er langt fra kynisk og distansert. Regissør Park bruker motsetningen maskin/menneske som en nydelig metafor for Young-goons overlevelsesmekanisme, og litt etter litt forstår vi hvorfor hun er så fortvilet. Også stort pluss i boka for det som må være tidenes bruk av jodling på film.

Park Chan-wook (f. 1963) fra Sør-Korea er en av verdens mest anerkjente nålevende regissører. Han har regissert en lang rekke visuelt spektakulære og drivende filmer, og fikk et gjennombrudd med JSA: Joint Security Area (2000) og Oldboy (som han vant Grand Prix for i Cannes i 2003). Tematisk er hevn ofte en sentral drivkraft hos mange av hans karakterer.