close

Intervju med Jimmy Hendrickx

Ødelagte hjem, fattigdom og korrupsjon: Dette er hva punkeren Eka og hans venner Kempot og Edo reflekterer over i dokumentaren A Punk Daydream som vises i årets Dok:Sør seksjon. Vi tok oss en prat med regissør Jimmy Hendrickx. 

Av 4. nov 2019

 A Punk Daydream sammenstiller pønkerne i Jakarta-slummen med urfolket i jungelen på en veldig interessant måte. Den undersøker tatoveringsstigmaet de to gruppene har vært utsatt for i Indonesia, og lar oss reflektere over hva det vil si å søke frihet og identitet, og ha tilhørighet til et sted. Vi tok oss en kjapp prat med filmens regissør, Jimmy Hendrickx. 

Hva slags bakgrunn har du innen film?  

- Både produsenten min og jeg gikk på samme tverrfaglige kunstutdanning i Ghent, Belgia, hvor eksperimentering, teater og performance ble høyt prioritert. Dette kommer også godt fram i vår tilnærming til denne filmen. Vi forsøkte aldri å finne et bestemt format; fiksjon eller dokumentarisk. 

Liker du punk selv? 

- Som tenåringer brukte vi helgene på å skate på tomme parkeringsplasser og høre på Black Flag. På den tiden husker jeg at jeg fikk mammaen min til å skrike av forskrekkelse da jeg farget håret mitt. Jeg ble kastet ut av skolen flere ganger for oppførselen min, og tilslutt bestemte foreldrene mine seg for å sende meg på kunstskole. På den tiden hadde jeg lite kunnskap om det politiske og filosofiske aspektet ved skate-punk-kulturen. Men jeg likte å pynte skolebøkene mine med hodeskaller og anarkist-symboler. Fra tidlig av hadde jeg en rebelsk side, men da jeg begynte på kunstskole, var dette bare normalen. Her oppdaget jeg mange nye måter å uttrykke meg på, og punke-sentimentaliteten forsvant litt. Det var kanskje Eka som igjen minnet meg på skjønnheten ved denne subkulturen. Så ja, det var kanskje forbindelsen til min egen ungdomstid som trakk - meg til denne historien. 

Filmen går tett inn på personene og gir oss intime perspektiver. Hvor lenge fulgte du denne gruppen? Hvordan kommuniserte dere, var det noen utfordringer? for eksempel m.t.p. språk? 

- Prosjektet startet faktisk i 2013 som en eksperimentell kortfilm. På den tiden snakket jeg ikke noe indonesisk og hadde først og fremst en visuell tilnærming. Vi jobbet med en oversetter, men dette gjorde det vanskelig å få noe spontanitet i filmen. Vi måtte ta en lang pause på grunn av økonomiske årsaker, og når det endelig så lyst ut for produksjonen igjen, bestemte vi oss for å lage en langfilm. I løpet av ventetiden hadde vår kunnskap om Indonesia og vår inspirasjon for filmen blitt mye dypere, og det var rett og slett ikke et alternativ å lage en kortfilm lenger. Så begynte vi å filme igjen, men denne gangen skjønte jeg at jeg måtte lære språket. Så det var egentlig først året etter det at jeg endelig kunne kommunisere som jeg ville. Og først nå kunne jeg virkelig bli kjent med Eka og de andre, og eksperimentere, uten begrensninger. Vi jobbet med filmen i 5 år, og var virkelig vitne til en utvikling som skjedde hos dem; vi så dem vokse opp. 

Dokumentaren er definitivt estetisk, og mange ganger vakkert iscenesatt. Hvor henter du din visuelle inspirasjon?

- Dette er faktisk et vanskelig spørsmål. Selvfølgelig vet jeg hvilke kunstnere jeg liker, men det er kanskje derfor jeg ikke klarer å se forbindelsen mellom meg og dem. Jeg tror min fotostil kan være statisk, nesten som en tableu vivant til tider. Bestefaren min introduserte meg for billedkunst allerede da jeg var et barn. Han samlet på malerier av belgiske surrealistiske malere. Malerier av kunstnere som Paul Delvaux og Renee Magritte må ha hatt stor innvirkning på meg, og jeg vil være beæret om du kan se innflytelsen i mitt arbeid. 

Jeg kan også se filmene til Fellini, eller filmer som En Passion av Ingmar Bergman eller Godards Le Mepris over tusen ganger. For meg, bekrefter disse filmene at det er få regler i film. Samtidig som jeg blir minnet om at mine filmer ikke kan sammenlignes med slike mesterverker. 

A Punk Daydream viser en interessant sammenheng mellom lokale stammer og punkene. Hvordan fikk du denne ideen? 

- Det viser seg at denne forbindelsen mellom punkene og stammesamfunnene ikke er åpenbar; vi ville heller ikke dra vitenskapelige slutninger om at denne sammenhengen eksisterer. Men vi følte en spirituell bånd mellom dem, på mange måter. Deres uttalelser om samfunnet som minoritetesgrupper, er veldig like. Det er lett å lese hvordan punke-samfunnet romantiserer stammelivet. Vi kan lese det i tatoveringene deres, i designene, logoene, og historiene de forteller om dem. Likevel er ikke lidenskapen for tatovering hos gate-kidsa så overraskende, fordi dette er har alltid vært en viktig del av indonesisk kultur. Bare det at man ser at de er en gate-punk, men bruker manuelle tatoveringsmetoder, sier alt. 

Hvordan relaterer deres film til aktuelle globale problemstillinger? 

Det er en sterk kritikk av kapitalisme og globalisering i filmen. Dette henger sammen med bisarre ideologier som sørger for strømmen av profitt til de rikeste. Men på samme tid, møter vi noen gate-punker fra langt øst, som omfavner en vestlig subkultur som sin egen. Dette viser også hvor vakkert globalisering kan være.  Jeg antar at det er umulig å skjerme noen som helst fra modernisering og globalisering på denne planeten. Det ligger vel i modernismens natur, at det skal angå alle. Det er bare trist å se at denne utviklingen er drevet av en kapitalistisk motor som må generere overskudd i stedet for en bærekraftig fremtid for menneskeheten. Det føles som om vi ikke kan forvente mye av politikk i dag, bare folket kan snu denne utviklingen til noe positivt. Derfor må vi organisere, som globale mennesker på planeten. Heldigvis føles det som dette også er noe som beveger seg i riktig retning.  

Jeg spør tilslutt om det er noen flere filmer på vei, og Jimmy Hendrickx bekrefter to pågående prosjekter, men kan ikke avsløre noe mer inntil videre.